Etter den gamle havne- og farvannsloven kunne kommuner med havnedistrikt velge å ta inn en rekke typer havneavgifter, i tillegg til eller i stedet for ordinære vederlag. Sammen med avviklingen av havnedistriktene er også adgangen til å ta havneavgifter avviklet. Kostnadene kommunene har til havnedrift, og til å sikre fremkommelighet og sikkerhet i kommunens sjøområde for øvrig, skal dekkes gjennom vederlag (alminnelig prising) og anløpsavgift.
For nærmere veiledning om vederlag og anløpsavgift se kapittel 16 i Kystverkets veileder til havne- og farvannsloven.
Vederlag
Tilbyder av havne- og transporttjenester fastsetter selv pris og andre forretningsvilkår. Havne- og farvannsloven regulerer ikke størrelsen, eller hva vederlaget skal gjelde. Kontroll av prisfastsettelsen og avtaler som inngås er underlagt de samme rettsregler og kontroll som annen prising i næringslivet. Ta kontakt med Konkurransetilsynet for nærmere veiledning om konkurranseregelverket.
Fra 1.1.2012 skal den som tilbyr havne- og transporttjenester utarbeide og publisere en samlet oversikt over gjeldende bestemmelser, pris og andre opplysninger som kan være av betydning for den som bruker eller oppholder seg i havnen.
Anløpsavgift
Anløpsavgiften skal dekke kommunens kostnader til utøvelse av offentlig myndighetsutøvelse etter havne- og farvannsloven med forskrifter, og kostnader til å legge til rette for sikkerhet og fremkommelighet i kommunens sjøområde. Nivået på anløpsavgiften vil variere en del fra kommune til kommune, særlig beroende på investeringsnivå i kommunen, eventuelt kostnadsdeling med nabokommuner, farvannets beskaffenhet i kommunens sjøområder, antall havner og trafikkgrunnlag mv. Avgiften skal være kostnadsorientert og ingen inntektskilde for kommunene. Det stilles derfor krav om at inntektene fra avgiften ikke skal overstige kostnadene i løpet av en periode på 3-5 år.
Det er valgfritt for kommuner om de vil kreve inn anløpsavgift, og avgiften må fastsettes av kommunen i lokal forskrift. Kommunale anløpsavgiftsforskrifter vil ikke bli publisert på lovdata, men må gjøres tilgjengelig på annen måte. Ta kontakt med kommunen direkte.
De som skal betale anløpsavgift er fartøy som anløper havn i kommunen. Plikt til å betale anløpsavgift gjelder i private og offentlige havner i kommunen.
Det er gjort unntak fra plikt til å betale anløpsavgift for :
- Fartøy med største lengde under 15 meter
- Bergings og isbryterfartøyer i forbindelse med berging og isbryting
- Orlogsfartøy, norske og utenlandske
- Kystverkets fartøy i forbindelse med arbeid i farvannet
- Sysselmannen på Svalbards tjenestefartøy og Norsk Polarinstitutts fartøy i forbindelse med arbeid i farvannet på Svalbard
- Fartøy som anløper havn på grunn av skade eller nødstilstand og fartøyet ikke laster, losser eller tar om bord passasjerer
Kommunen kan i tillegg i sin lokale anløpsavgiftsforskrift frita flere fartøy for plikt til å betale anløpsavgift. Se nærmere i den aktuelle lokale forskriften for informasjon.
Anløpsavgiften ilegges per anløp, men kun en gang per døgn, og på bakgrunn av fartøyets bruttotonnasje ( BT). Kommunen kan fastsettes en minimumsavgift istedenfor avgift beregnet på grunnlag av fartøyets BT.
Kommunen kan fastsette rabattordninger som måneds-, sesong- eller årsavgift i stedet for betaling for hvert anløp. Det kan også fastsettes rabattordninger ut fra miljøkriterier.
Krav på anløpsavgift er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. havne- og farvannsloven § 55 første ledd. Forsinket betaling av avgiften utløser forsinkelsesrente, jf. bestemmelsens tredje ledd
Det er ikke klagerett på den kommunale anløpsavgiftsforskriften, men det er klagerett på enkeltvedtak som treffes av kommunen. Kystverkets hovedkontor er klageinstans.
Reglene om anløpsavgift finnes i havne- og farvannsloven § 25, i anløpsavgiftsforskriften som trer i kraft 1.1.2012, og i ot.prp. nr. 75 ( 2007-2008) om lov om havner og farvann s.37-38 og s. 163-164.