1. september 1905 ble lyset tent for første gang på Svinøy fyr. Lyse gjør det fortsatt, og det vil fortsatt være i drift fremover. Men i september, nøyaktig 100 år etter første tenning, er det Svinøy fyrs tur til å bli avbemannet.

- Personlig føles det greit å gå i land for godt. Men for brukernes del hadde jeg gjerne sett at det fortsatt var folk på Svinøy. Bare i dag, med liten kuling, har vi hatt tre telefoner fra mindre båter som lurer på hvordan været er rundt Stad. Fritidsbåter og mindre fartøy som skal rundt Stad er stadig vekk på tråden for å sjekke, forklarer Robert Pareliussen.    

Minner
Pareliussen kom til Svinøy som fyrbetjent 23. mars 1982, men begynte sin fyrgjerning på Erkna i september 1973. Der var han til 1979, før han var på Runde frem til 1982. Og det er fra Runde han har minnet om den meste ekstreme værsituasjonen, selv om han var på vakt på Svinøy under nyttårsorkanen som herjet i 1992.

- Nyttårsorkanen tok godt. Målingene viste at vinden var oppe i 80 knopp, og det ble regnet ut at det tidvis var oppe i 120. Men på Svinøy ligger husene litt i ly for den verste vindene. På Runde i ’81 var det forferdelig. Det var så gale at murstein ble løftet 20 meter opp og knuste vinduet i vaktbua. Det var så mye sjøvann som føk gjennom luften og inn i bua at det rant over dørstokken. Å komme seg ut for å skru på aggregatet var en forferdelig kamp, forteller Pareliussen.

Fra tiden på Svinøy husker fyrmesteren også godt ”Arisan”-ulykken, også den i 1992.

- Jeg husker at vi så at det var noe som var galt. Vi prøvde å få tak i folk, men det var lite å gjøre, minnes Pareliussen.

Det største soverommet
Pareliussen har vært fyrmester siden 1997. I en rangordning på fyret har han fyrbetjent 1, 2 og 3 under seg. Fyrbetjent 1 er fyrmesterens stedfortreder, mens ansiennitet er bestemmende for den videre rangordningen.

- Men dette med hvem som er hva betyr lite når vi er ute. Det blir et helt spesielt samhold. Og bare så det er sagt; på Svinøy har vi hatt et mannskap som har vært veldig godt sammensveiset. Veldig trivelig, forklarer Pareliussen. Som likevel understreker at det er noen fordeler ved å være fyrmester.

- Her på Svinøy har fyrmesteren det største soverommet. Det var litt annerledes før. Da det var familiestasjon her, noe det vel var frem til ’54, hadde fyrmesteren egen bolig, smiler Pareliussen.

Familien har dagens fyrvoktere måttet klare seg uten i de ukene de er ute. Men en telefon pr dag hjem til Haramsøya blir det.

Værfast
Det er mye som er blitt annerledes på Svinøy med årene. Det aller største fremskrittet var nok da helikopter begynte å frakte mannskapet til og fra, rundt 1970. Helikopter er likevel ingen garanti for rask hjemkomst. Været er fortsatt bestemmende. Det er slett ikke uvanlig at mannskapet på fyret må være der både én og to dager over tiden.

- Fire dager er vel det lengst jeg har vært værfast på Svinøy. Og det er tøffe dager når man er ferdig med 14-dagers tørn og venter på å komme hjem, innrømmer Pareliussen, som nå altså kan belage seg på å være hjemme for godt.

- Nå er det bare å rydde etter seg. 32 år på fyr, derav 22 år på Svinøy, er egentlig nok. Det tar på å være ute i fyrtjeneste. De siste årene har jeg også vært en del plaget med sjukdom, så jeg kjenner på kroppen at det skal bli godt å avslutte. Litt vemodig er det likevel, for det er en epoke i livet – og på fyret – som nå går mot en ende.

Får tid
Nå får Pareliussen enda bedre tid til å dyrke en hobby som har vært kjær for han i alle år – og som faktisk var én av grunnene til at han søkte seg til fyrtjeneste. For der fikk Pareliussen mye fritid til å lage sine modellbåter. Han har blant annet levert kirkeskip til Skodje kirke, Måsøy kommune og kirka på Sæbø, i tillegg til en sunnmørsåttring som står på kystdirektør Øyvind Stenes kontor i Ålesund 

I juni hadde fyrmester Robert Pareliussen altså sin siste tørn på Svinøy. Han akter likevel å være tilstede den siste uken fyret skal være bemannet. – Det kan jeg ikke gå glipp av, synes fyrmesteren.

Svinøy ligger i det værharde Stad-havet. (Foto: Steve M. Røyset)