Norge er kjent for å ha et svært desentralisert og fraksjonert havnesystem. Vi finner alt fra små fiskerihavner, småbåthavner og ferjehavner, til store industri- og trafikkhavner. Ser vi på vår geografi og befolkningstetthet nær kysten finner vi mye av forklaringen på dette. Norge er en utkant i forhold til våre handelspartnere i Europa og verden for øvrig, og sjøtransport til og fra landet er en sentral konkurransefaktor for vår import og eksportkrevende industri.

Det finnes et stort antall havner og anløpssteder langs kysten som krever mye ressurser i forhold til forvaltning, drift, vedlikehold og utvikling. En vital og attraktiv fiskerinæring må ha tilgang på sikre liggehavner, og nærhet til leveringssteder for sin fangst. Dette krever havner der industrien har sitt virke, enten dette gjelder tradisjonell fiske, eller i forhold til en oppdrettsnæring som har vært i en rivende utvikling de siste tiår. Utbygging og vedlikehold av nær 800 statlige fiskerihavner er i dag en stor oppgave for Kystverket.

Det offentlige har både et drifts og tilsynsansvar for deler av havnestrukturen. Dette er utfordringer som Kystverket tar på alvor, og som vil prege vårt arbeid i tiden framover.