EUs rammedirektiv for vann (2000/60/EF) gir føringer for en helhetlig vannforvaltning i Europa. Formålet med vanndirektivet er å fremme en helhetlig vannforvaltning med utgangspunkt i den økologiske tilstanden i ferskvann, kystvann og grunnvann. Direktivet danner en overbygning for flere underliggende EU-direktiver, for eksempel avløpsdirektivet og drikkevannsdirektivet.

Norge er forpliktet til å gjennomføre direktivet gjennom EØS-avtalen. Direktivet er hjemlet i norsk lov gjennom forskrift om rammer for vannforvaltningen (vannforskriften).

Generell informasjon og nyheter om Norges arbeid med vanndirektivet/vannforskriften finnes på Vannportalen. Her finnes også oversikt over alle dokumenter som nasjonale veiledninger, lokale tiltaksanalyser, regionale forvaltningsplaner og tiltaksprogram.

Arbeidet med forberedelse av innføringen av vanndirektivet i Norge startet i 2001. Vannforskriften av 2006 innførte direktivet i nasjonalt lovverk, og er hjemlet i plan- og bygningsloven, forurens­ningsloven og vannressursloven.

Klima- og miljødepartementet har det overordnede koordineringsansvaret, og Miljødirektoratet leder det praktiske arbeidet med gjennomføringen av direktivet.

Nærmere om Kystverkets arbeid

Kystverket bidrar aktivt i det nasjonale samarbeidet gjennom deltakelse i direktoratsgruppen og underliggende prosjektgrupper. I tillegg bistår vi Miljødirektoratet i arbeid som pågår i relevante EU-arbeidsgrupper, såkalte CIS-grupper (Common Implementation Strategy), som arbeider for en felles forståelse og gjennomføring av temaene i vanndirektivet. Per i dag er Kystverket representert ved virksomhetsområdet for miljøberedskap, miljø- og analyseavdelingen. Virksomhetsområdet for transport, havn og farlei ved hav- og kystavdelingen sørger for vikar for den faste representanten.

Kystverket deltar også i arbeidet i landets totalt ni vannregioner, samt de seks vannregionene som er felles med naboland (Sverige og Finland). Per i dag er det fem regionkontakter, alle i hav- og kystforvaltningsavdelingen, som følger opp dette arbeidet. Kystverkets regionkontakter deltar i møter i vannregionutvalg og arbeidsutvalg i sine respektive vannregioner, og følger opp de regionale planene ved å avgi høringsuttalelser.

Kystverket har sektoransvar for sjøtransport og havn i vannforvaltningssammenheng, og fokuserer på dette i de regionale vannforvaltningsplanene. I denne forbindelse benyttes Vann-nett i stor grad.

Ved myndighetsutøvelse etter havne- og farvannsloven og forurensningsloven har Kystverket ansvar for å påse at våre vedtak ikke fører til forringelse av vannkvalitet.

Kystverkets arbeid relatert til vannforskriften koordineres internt gjennom et eget fagforum, «internt forum for vannmiljø». Her deltar per i dag de regionansvarlige, en jurist fra hav- og kystforvaltningsavdelinga, to medarbeidere i utbyggingsavdelinga og den faste representanten i direktoratsgruppa.

Farleisprosjektene som gjennomføres i regi av Kystverket kan påvirke vannkvalitet og ha betydning for oppnåelse av miljømåla i vannforskriftssammenheng. Tiltak for å hindre negativ påvirkning på vannkvaliteten er dermed en viktig del av planlegginga og gjennomføringa av farleisprosjektene, og kunnskap om slik påvirkning og avbøtende tiltak er et sentralt fagfelt for utbyggingsavdelinga. Det er viktig at denne kunnskapen er tilgjengelig for vannregionmyndigheten.

Det er ikke enkelt å si noe generelt om effekter av ulike utslipp. Samme type utslipp og mengde kan blant annet ha helt ulike effekter ut fra hvor, når, hvilke naturressurser som er på stedet når ulykken skjer.

Mindre utslipp av lut/syre eller andre stoffer i elver kan ta ut hele fiskebestanden, mens samme utslipp i sjø vil ha minimal effekt. Noen stoffer kan innholde miljøgifter som ikke, eller svært langsomt brytes ned i naturen, mens andre kan medføre høy akutt dødelighet - men skilles ut av kroppen over uker/måneder om dyret ikke var utsatt for dødelig dose (biologisk halveringstid).

For utslipp av petroleumsprodukter varierer også effektene mye. Det er utslipp hvor en 40 år etter hendelsen ser effekter på arter og økosystemer, mens det i endre tilfeller er vanskelig å finne effekter etter et år.

Generelt er lettere petroleumsprodukter (for eksempel diesel) mer akutt giftige enn tyngre produkter (tungolje/bunkers).

De lette produktene har mer flyktige komponenter som letter tas opp i organismer via lunger, gjeller med mer. Samtidig vil fordampningen og oppløsningen i vannmassene foregå raskt.

Tunge oljer er mindre akutt giftige. De løser seg i mindre grad opp i vannmassene, og er mindre tilgjengelig for eksempelvis skaldyr, som filtrer store mengder vann for å skaffe seg føde. Oljen forsvinner langsomt på overflaten og vil skade mange fugler, og til slutt ende på land med omfattende og kostbare opprydningsaksjoner. Spesielt i kaldt vær kan skade på sjøfugl bli omfattende. Oljen fører til at fuglene mister isolasjonsevnen i fjærdrakten og de fryser og sulter i hjel (trenger mer mat når de fryser).

Det er derfor tid og sted, samt hvilke ressurser som rammes som bestemmer hvor alvorlige miljøeffekter et akutt utslipp vil få.

Råoljer og raffinerte oljeprodukter har ulike egenskaper som det må tas hensyn til under en oljevernaksjon. Forskjellige oljer har blant annet ulik viskositet, evne til å ta opp vann (emulgere), kokepunkt, tett­het, flammepunkt og stivnepunkt.

I tillegg til disse fysiske og kje­miske egenskapene ved oljen, vil også faktorer som temperatur, vind, strøm og sollys påvirke forvitringen. Kartlegging av oljetype er derfor svært viktig for å kunne vite hvordan oljen vil oppføre seg etter et utslipp og ikke minst for å vite hva slags utstyr og meto­der som bør benyttes under ulike faser av en oljevernaksjon.

Hva skjer med olje ved et utslipp?

Når oljen havner på sjøen vil den ta opp vann. Råolje kan ta opp opptil cirka 80% vann. Bunkersolje/tungolje kan ta opp cirka 30-50 % vann. Vannopptak avhenger først og fremst av oljetype, men øken­de vind og bølger fører også til økt vannopptak. Konsekvensen er at den oljemengden som skal tas opp fra sjøen blir større enn det opprinnelige utslippet. Ved oljeopptak følger også store mengder vann med.

De lette komponentene i oljen vil fordampe i løpet av den første tida etter utslippet. Diesel og bensin er tyntflytende (har lav viskositet), og inneholder stor grad av lette komponenter som fordamper lett. Disse oljetypene inneholder også større andel komponenter som løses opp i vannmassene. Den synlige mengden på overflaten blir derfor forholdsvis raskt borte. Imidlertid kan giftigheten for marine organismer være høy.

Tungolje/bunkersolje vil forbli lenger på vannoverflaten da de innholder mindre grad av lette komponenter. En betydelig mindre del av denne oljen blandes i vannmassene. Oljens egenskaper og forvit­ring har betydning for den videre håndteringen både på sjø og land.

Ordforklaringer

• RÅOLJE er blanding av flytende hydrokarboner som finnes i reservoarer i berggrunnen, og som utvinnes som råstoff i petroleumsindustrien. Råolje foredles til bl.a. bensin, parafin, diesel og fyringsolje. Etter at råoljen er utvunnet, fraktes den gjennom rørledning eller med tankskip.
• TUNGOLJE/TUNG BUNKERSOLJE er betegnelse på en raffinert olje som benyttes som drivstoff til skip. Klebrig olje som er tyktflytende (høy viskositet) og som er tungt nedbrytbar/det tar tid å bryte ned.
• EMULGERT OLJE/OLJEEMULSJON er olje som inneholder vann. (fra 0 til ca 80 % )
• RAFFINERT OLJE er råolje som er foredlet/bearbeidet til pro­dukter som for eksempel bensin, parafin, diesel og fyringsolje.
• FORVITRING er endring av oljens fysiske og kjemiske egen­skaper over tid ved at oljen utsettes for ulike påvirkninger (nedbrytning).
• VISKOSITET er et mål på oljens seighet. Noen oljer er tyntfly­tende (lite viskøs) og mindre seig enn en andre oljer som kan være tyktflytende (svært viskøse). For eksempel har flybensin lavere viskositet enn asfalt.

Hendelser som medfører større oljeutslipp kan ofte ramme sjøfugl. Det er Miljødirektoratet (MD) som har det sentrale forvaltningsansvaret for sjøfugl.

Miljødirektoratets faglige standpunkt er at det ikke er aktuelt å rehabilitere oljeskadet sjøfugl annet enn for arter der hvert individs overlevelse har betydning for bestanden. For tiden gjelder det bare stellerand og dverggås i Varanger- og Porsangerfjorden i Finnmark. Ulike interessenter har ved tidligere hendelser satt i gang vasking og avliving.

Etter en endring av dyrevelferdsloven i 2009, falt hjemmelsgrunnlaget for lokalt iverksatte aksjoner bort. Det er dermed ikke lenger tillatt med privat initiativ for vask og avliving av oljeskadet sjøfugl.

Dette er årsakene til at miljømyndighetene oftest ikke anbefaler vasking og rehabilitering av oljeskadet sjøfugl:

• Vasking er svært ressurskrevende: Hvor vellykket dette blir, avhenger av en rekke faktorer uavhengig av selve vaskeprosessen - som værforhold, tilgjengelighet, type olje og giftighet med mer.
  
  
• Innfanging og behandlingen stresser sjøfuglene og kan påføre dem betydelige lidelser: Bare et fåtall fugl lar seg fange inn og vaske.
  
  
• Fugler som overlever selve vaskeprosessen, kan ha indre skader som følge av giftigheten av oljen: Det finnes lite dokumentasjon på hvor mange av de sjøfuglene som vaskes, som overlever.
  
  
• Vasking vil bare i sjeldne tilfeller ha bestandsmessig effekt.

Les mer om sjøfugl og oljeskader hos Miljødirektoratet