Det er knappe 2000 fyrlykter langs norskekysten. De aller fleste er satt opp for å gi lys i definerte sektorer. Noen fungerer som overett og noen er rundtlysende. I tillegg til at en fyrlykt gir lys for å navigere etter, er den et dagmerke med sin hvite farge og røde tak.
Kjennetegn for de fleste fyrlykter er at de har rødt tak og hvit skrog. Her er noen unntak hvor fyrlykten er integrert inn i forskjellige bygningsmasser slik som i flytårnet på Årø Flyplass i Molde. De nye Litus Lux lyktene har hvit skrog med 2 sorte belter.
Fasongen varierer fra de eldre åttekantede malmlyktene til moderne sekskantede fyrlykter Litus Lux.
I størst mulig utstrekning blir fyrlyktene drevet av solcelleenergi – noen plasser benytter man nettspenning.
Sektorlys fra fyrlykter og fyrstasjoner er blitt benyttet på norskekysten i over hundre år. Det benyttes tre farger for å skille sektorene fra hverandre, hvit, rød og grønn. Noen fyrlykter har bare to farger fordi antall og størrelsen på sektorene gjør dette mest formålstjenlig.
Den sjøfarende skal være oppmerksom på at i enkelte sektorer kan det oppstå endringer i lysets styrke og kvalitet. Dette skyldes at sprosser i vindusrutene delvis eller helt skygger for lyskilden. Når lyset blir merkbart svakere kan også dette skyldes at det er valgt å ikke bruke linse i enkelte sektorer eller deler av sektorer.
Det er viktig å huske at hvit sektor ikke nødvendigvis angir farbart farvann i hele sektorens lengde/virkeområde. Den sjøfarende må imidlertid alltid navigere etter tilhørende kart for å avgjøre om de kan seile i de farvannene som sektorene avgrenser, ofte er dette naturgitte begrensninger. Vanligvis skal et sektorlys også sees i sammenheng med andre sektorlys og sjømerker.
Grensen mellom hver sektor er satt på bakgrunn av hva sektorene skal skjerme for.
Dette kan være en større eller mindre grunne, holmer og skjær, et nes, inn mot land og/eller en annen obstruksjon i farvannet (havbruksanlegg etc.). Størrelsen på hver enkelt sektor er oppgitt rettvisende og fra sjøen (i retning mot lyset) i antall grader.
For mer detaljert informasjon om sektorbeskrivelser se Norsk Fyrliste.
I nærheten av sektorgrenser mellom ulik farge vil det alltid være et område hvor sammenblandingen av lys gjør det vanskelig å avgjøre fargen med sikkerhet. Dette kalles usikkerhetsvinkel.
Ulike værforhold påvirker sektorgrensene og usikkerhetsvinkelen.
Når lykterutene er våte kan overgangsvinkelen mellom to sektorer bli noe større enn ved tørre lykteruter. Under yr eller når lykterutene er dogget kan det og hende i overgangen mellom hvit og farget sektor og mellom hvit og mørk sektor, at grensen for det hvite lyset blir flyttet betraktelig inn i den fargede eller mørke sektoren. Under slike forhold vil normalt det grønne og røde lyset vise seg blekere enn vanlig. Ved navigering i en sektor nær sektorgrensen, må en være oppmerksom på dette. Er det is på lykterutene kan det hende at de fargede sektorene ser ut som hvite.
Skjerming er en prosess som gjennomføres når en sektorlykt installeres eller etter et gitt intervall. Da vil en skjermer visuelt observerer sektorskifte (fargeskifte eller fra lys til mørk) og stedfester denne geografisk.
En skjermer er en nautiker i Kystverket som har gjennomgått opplæring, pluss veiledning i felt med erfaren skjermer, for deretter å bli autorisert til å arbeide selvstendig.
Merk at alle sektorlykter skal endres til IALA standard. Les mer om dette på Kystverket - Overgang til IALA-standard
Enkelte leder langs norskekysten er det satt opp parvis fyrlys og/eller dagmerker som fungerer som overettmerking (ledsmerker). Dette for å gi den sjøfarende en ledestrek å forholde seg til. Dette er veldig teknisk, men er noe som profesjonelle sjøfarende har nødvendig kunskap om.
Ledstreken er angitt i grader, rettvisende i kompassets retning, i kartet og i fyrlisten.
Overetter kommer i mange ulike kombinasjoner. Det kan være bestående av lys, eller merker uten lys – som for eksempel, lanterner, fyrlykter, trebåker, trekanter hvor den nederste er plassert med spissen opp og den øverste med spissen ned, eller røde firkanter. En overettlinje vil alltid være markert i offisielle sjøkart.
Felles for alle er at overettlinjen brukes for å bestemme en klart definert stedlinje i en farled, eller en senterlinje i et seilingsløp. Når fartøyet seiler i senterlinjen på overretten vil begge merkene stå i loddrett linje over hverandre. Straks fartøyet blir tatt av strøm eller vind vil ikke refleksene på de to merkene stå i loddrett linje lengere, og navigatør kan fra skipsbroa visuelt observere at skipet skjærer fra ønsket kurs. På de overretter hvor det er montert lys, vil man på natten se at overett lanternene ikke lengere står loddrett over hverandre, men beveger seg fra hverandre i horisontalplanet. Dess større avstand mellom lanternene, jo større er avviket fra den kursen fartøyet skal følge. Avdriften kompenseres ved at skipet endrer kurs til lanternene igjen står loddrett over hverandre.
