Sjøtransportens interesser i arealplanlegging
Her finner du en oversikt over de interessene Kystverket er satt til å ivareta i planlegging etter plan- og bygningsloven, og som det må ta hensyn til i arealplanprosesser.
Her finner du en oversikt over de interessene Kystverket er satt til å ivareta i planlegging etter plan- og bygningsloven, og som det må ta hensyn til i arealplanprosesser.
Kunnskapsgrunnlaget og muligheten for å planlegge bedre og mer presist i sjøområdene og ved havner er under rask utvikling. Det er derfor viktig å ha gode prosesser for å sikre at planene er oppdaterte og har riktig detaljeringsnivå i forhold til det som foreligger av tilgjengelig kunnskap.
Havner og kaier er et knutepunkt mellom ferdsel på sjøen og landtransport. I den forbindelse er det viktig at det i planleggingen settes av tilstrekkelige og hensiktsmessige arealer til en framtidsrettet og effektiv drift i havnene. Det er flest mindre kaier langs kysten av Norge. Samlet sett er det nettverket av disse mindre kaiene og større havner med flere kaiavsnitt som utgjør infrastrukturen for sjøtransporten.
Behovet for effektiv sjøtransport må ta utgangspunkt i at det legges opp til at planleggingen av kaier og havner er knyttet til en effektiv farledsstruktur, samtidig som at havner og kaier planlegges for å ha en effektiv logistikk. En effektiv logistikk innebærer at det er satt av tilstrekkelig med arealer.
Næringslivet i Norge er avhengig av et godt transporttilbud som understøtter verdiskaping og dermed en nasjonal velferdsvekst innen rammene av en bærekraftig utvikling. For næringslivsaktører med et faktisk eller potensielt behov for sjøtransport vil bruk av arealer i og nært havn være bedrifsøkonomisk lønnsomt samtidig som dette vil undersøtte sjøtransporten som transportform. Kystverket er i planleggingen opptatt av at det settes av tilstrekkelige arealer i havn til varebearbeiding og næringsaktører som har et behov for nær tilknytning til havn i sin virksomhet.
Like sentralt er det at det fremfor kaiområdene er satt av tilstrekkelig med manøverareal for de fartøyene som skal anløpe området. En god forståelse av effektiv logistikk for havnevirksomhet er at det i tillegg til tilstrekkelige arealer er en god tilførselsveg til havneområdet. Det vil si at gods kan bringes til og fra ulike kaier på en optimal måte.
Planlegging av kaier og havner betinger også at farleden inn til havna har en god navigasjonsveiledning, samt at det er tilstrekkelig dybde for de fartøyene som til enhver tid skal benytte havna.
Fremover er det svært sentralt at kommuner og kaieiere planlegger for klimaendringer. Havneinfrastrukturen må tilpasses forventet endring i vær og vind, samt at fartøy har tilgang til elektrisk strøm eller andre alternative energikilder som vil kreves i årene som kommer.
Det er utarbeidet retningslinjer for behandling av støy i arealplanlegging. Retningslinjen gir anbefalte utendørs støygrenser ved etablering av bebyggelse med støyfølsom bruksformål som sykehus, boliger, barnehager og skoler, samt anbefalte utendørs støygrenser ved etablering av nye støykilder.
Ved utarbeidelse av kommuneplaner må kommunen ha kunnskap om støyforholdene. Støykart som viser gule og røde støysoner fra ulike kilder skal sammenstilles til et oversiktskart.
Havnedrift medfører ulike typer støy gjennom hele døgnet. Kystverket erfarer fra at havnestøy er en utfordring for nærliggende områder med støyømfintlig bebyggelse.
I arealplanleggingen må det tas hensyn til havnas eksisterende og framtidige behov, ved at det ikke legges til rette for tiltak som kan komme i konflikt med effektiv drift av havn. Støyømfintlig bebyggelse bør planlegges utenfor gul støysone fra havna. Det vil si at bebyggelsen er i tilstrekkelig avstand fra støyende virksomhet slik at støynivået er tilfredsstillende uten bruk av støyreduserende tiltak.
Dersom det av hensyn til samordnet areal- og transportplanlegging er avsatt avviksområder i kommuneplanens arealdel, må det stilles krav til avbøtende tiltak mot støy for ny bebyggelse i avviksområder.
Det er viktig at det legges opp til at fremtidig arealdisponering tar høyde for sjøtrafikken og tilhørende arealbehov. Større fartøy og økt trafikk øker kravene til kapasitet i farledene. Det er nødvendig å legge til rette for sikkerhet og fremkommelighet for alle som ferdes til sjøs.
Etablering av tiltak i eller nær sjø kan få betydning for sikkerhet og fremkommeligheten i farvannet. Gjennom planmedvirkning vil vurderingen av hvorvidt planforslaget kan få konsekvenser for sikkerheten og fremkommeligheten på sjøen være sentralt for Kystverket.
Punktene nedenfor skal det tas hensyn til i arealplanlegging i tilknytning til farled og ferdsel. For mer detaljert veiledning om planformål og bestemmelser vises det til kap. 6.4.2 i veileder for planlegging i sjøområdene utgitt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet i mai 2020.
Det er viktig å merke seg at sjøtrafikkarealet som Kystverket legger til grunn for planlegging, og i myndigehtsutøvelsen etter havne- og farvannsloven, ikke nødvendigvis sammenfaller med den geografiske avgrensningen av hoved- og biled gitt i farledsforskriften
Kystverket vil gjøre en vurdering opp mot andre interesserer, for eksempel et konkurransedyktig næringsliv som også skal ivaretas etter havne- og farvannsloven. Vi oppfordrer planlegger til en tidlig dialog, spesielt om potensielle konfliktområder.
Dette er områder som dekker nasjonale og regionale behov for sikker oppankring og er derfor viktige å ivareta for sjøtransporten i en plansammenheng. Kystverket har under etablering et datasett for de viktigste ankringsområdene, opplagsområdene og riggområdene langs norskekysten.
I deler av landet har ankringsområder, opplagsområder og riggområder vært innarbeidet i regionale og kommunale planer i mange år.
Kystverket ønsker å peke på viktigheten av at ankrings-, opplags- og riggområder tilknyttet havner eller strategiske områder langs hoved- og bileder, skal innarbeides i regionale og kommunale planer. Områdene skal som hovedregel settes av i samsvar med Farledsnormalens regelverk og tilpasses. Langs norskekysten er det videre et begrenset antall opplagsområder som er tilrettelagt for opplag av skip, for eksempel i perioder med økonomiske lavkonjunkturer. Ved bygging, vedlikehold, ombygging, sertifisering og annen midlertidig oppankring av offshoreinstallasjoner, er det behov for egnede sjøområder, hvor installasjoner kan fortøyes eller ankres opp, gjerne knyttet til verft eller andre virksomheter på land. Mange offshoreinstallasjoner krever svært kraftige fortøyningsanordninger og tilgang på et vesentlig sjøområde rundt selve installasjonen.
For å ivareta sikkerheten og effektiviteten for sjøtrafikken i hoved- og biled, er det nødvendig å ha tilgang til slike egnede områder. I områder som nyttetrafikken benytter til ankring og opplag, eller områder hvor det ankres opp offshoreinstallasjoner (riggområder), er det viktig å holde bunn og vannsøylen fri for andre permanente installasjoner.
Kystverket vil gjennom sin planmedvirkning etterstrebe og innrette disse områdene som sjøtrafikkareal. Ankringsområder vises med arealformålet ankringsområde i kommune- og reguleringsplaner, jf. pbl. § 11-7 nr. 6 og § 12-5. På tilsvarende måte vises opplagsområde som arealformålet ferdsel og underformålet opplagsområde, og riggområde som arealformålet ferdsel og underformålet riggområde. Det er som oftest hensiktsmessig å påføre ankring, opplag eller rigg på plankartet, for å skille områdene fra annen arealbruk med samme blåfarge. En kan også benytte bestemmelsesområde på arealet for å sikre den spesifikke bruken til ankring, opplag eller rigg, gjennom tilknyttede regler.
Det finnes et stort antall navigasjonsinnretninger som fyrlykter, lanterner, overretter, staker og jernstenger mv. langs norskekysten. Navigasjonsinnretningene er en forutsetning for å kunne ferdes trygt og sikkert langs norskekysten. Flere steder planlegges det nymerking av farvannet, der formålet er å oppgradere farvannet til dagens standard og øke sikkerheten og fremkommeligheten ved dag- og nattseilas samt ved dårlig vær. Les mer om navigasjonsinnretninger her.
I planleggingen må det tas hensyn til merkesystemet i farvannet ved at en er bevisst på plassering av tiltak og belysning (lyskilder).
For eksempel må bebyggelse og plassering av lyskilder ikke komme i konflikt med funksjonen til navigasjonsinnretningene.
Videre er det viktig at det legges til rette for nødvendig vedlikehold, nyetablering, flytting mv. av navigasjonsinnretninger langs kysten. Fjerning eller flytting av navigasjonsinstallasjoner kan være aktuelt hvis de vil kunne utgjøre en sjøsikkerhetsmessig risiko dersom de blir stående.
Plan- og bygningsloven § 1-8 forbyr tiltak mv. langs sjø og vassdrag (byggeforbudet i strandsonen). Imidlertid er det i plan- og bygningsloven § 1-8 fjerde ledd åpnet opp for at kommunen kan gjøre unntak fra dette når tiltaket skal tjene ferdselen.
Virkeområdet til unntaksbestemmelsen i fjerde ledd er avgrenset til arealformålene landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift (LNFR) og bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone, jf. plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 4. Dersom et aktuelt byggeareal er utlagt til annet formål, må adgangen til å iverksette navigasjonstiltak langs sjøen eventuelt sikres gjennom fastsetting av byggegrenser i arealplan i medhold av lovens § 1-8 tredje ledd.
I Statlig planretningslinje for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen fra 2021, står det at kommuneplanens arealdel skal legge til rette for etablering og vedlikehold av nødvendige navigasjonsinnretninger, slik som fyrlykter, lanterner, overretter, staker med videre, som ivaretar sikkerhet og fremkommelighet for sjøtrafikken.
Det følger av byggesaksforskriften § 4-3 2. ledd bokstav c at oppføring, gjenoppføring og reparasjon av navigasjonsinnretninger er unntatt reglene i plan- og bygningsloven kapittel 20-25.
Her er et eksempel på hvordan en planbestemmelse kan formuleres:
Vedlikehold, fjerning og nyetablering av navigasjonsinstallasjoner innenfor planområder er tillatt, jf. pbl. § 1-8, 4. ledd og § 11-11 nr. 4.
Kystverket la i kulturminneåret 2009 frem en Landsverneplan for maritim infrastruktur.
Landsverneplanen inneholder informasjon om flere navigasjonsinnretninger, bl.a. fyrstasjoner som er vedtaksfredet etter kulturminneloven § 15. Enkelte navigasjonsinnretninger er fredet i henhold til Forskrift om fredning av statens kulturhistoriske eiendommer.
Forskriftens kapittel 20 angir hvilke navigasjonsinnretninger dette gjelder.
Klikk her for mer informasjon om Kystverkets kulturminneforvaltning.
Norge er avhengig av et sterkt, mangfoldig og konkurransedyktig næringsliv. Reduserte transportkostnader kan gi økt konkurranseevne for næringslivet, og er viktig for et velfungerende arbeidsmarked over hele landet.
Mye av næringslivet er lokalisert langs og i nærheten av kysten. Disse virksomhetene er avhengig av sjøtransport, og systemet av farleder, havner og havneterminaler er en viktig del av det norske transportsystemet for både personer og gods. Samtidig som næringslivet har behov for sikker og effektiv sjøtransport, har bl.a marine næringer, energibedrifter og olje- og gassvirksomheten konkurrerende behov for tilgang på areal i sjøen for å kunne utvikle seg.
For mer informasjon om dette, se forarbeidene til havne- og farvannsloven.
Kystverkets visjon er å utvikle kysten og havområdene til verdens sikreste og reneste. Bærekraftig bruk og god miljøtilstand i havet er en forutsetning for økt verdiskaping.
Sjøtransport påvirker miljøet på ulike måter, blant annet i form av akutte utslipp, luftforurensning og klimagassutslipp. Overføring av gods fra vei til sjø vil gi en klimagevinst for transportsektoren. Men sjøtransporten må redusere luftforurensning og klimagassutslipp for å beholde sin konkurranseevne og sitt miljøfortrinn.
Maritim infrastruktur påvirker naturmangfold og vannkvalitet der det gjøres fysiske inngrep. Sammenlignet med andre transportformer er den imidlertid arealeffektiv med hensyn til naturinngrep.
Aktuelle fokusområder for Kystverket er klimagassutslipp, lokal luftforurensning, støy og naturmangfold.
Relevante kilder til Kystverkets arbeid med klimatilpasning:
Av plan- og bygningsloven § 4-3 går det fram at det skal utarbeides en kartlegging av risiko og sårbarhet (ROS-analyse) når det utarbeides planer for utbygging og tiltak. Risiko- og sårbarhetsanalyse skal gi et grunnlag for bevissthet og kunnskap om risiko og sårbarhet.
Viktige forhold som avdekkes i ROS-analysen skal inngå i planbeskrivelsen, eller som et eget vedlegg som følger planen. Der det settes krav om konsekvensutredning (KU), kan ROS-analysen inngå i denne.
For kommuneplanens arealdel skal ROS-analysen omtale potensielle farer ved forslag til arealformål som åpner for nye utbyggingsområder og tiltak. Funn i ROS-analysen skal følges opp i reguleringsplanen eller i søknad om tillatelse.
Aktuelle utredningstema som grunnlag for ROS-analyse i plansammenheng kan være:
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har en utarbeidet en Veileder om metode for risiko- og sårbarhetsanalyse i planleggingen.
Konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven setter rammer for utbygging og i pbl. §§ 4-2 og 14-1 settes det krav til at konsekvensutredningen (KU) skal redegjøre for planens virkninger.
Formålet med bestemmelsene om konsekvensutredninger, er å sikre at hensynet til miljø og samfunn blir tatt i betraktning under forberedelsen av planer og tiltak, og når det tas stilling til om, og på hvilke vilkår, planer eller tiltak kan gjennomføres.
Arealbruk i sjø som faller innenfor kravet når det gjelder kommuneplanen er:
Krav om planprogram og konsekvensutredning gjelder også for reguleringsplaner som inneholder tiltak nevnt i vedlegg I i Forskrift om konsekvensutredninger. Sjørelaterte tiltak nevnt i vedlegg I i forskriften skal alltid konsekvensutredes og ha planprogram, jf. forskriftens § 6 b.
Dette er i all vesentlighet planer om;
Virkninger av nye tiltak i sjøområdet kan få konsekvenser utenfor den enkelte kommunes sjøområde. Kystverket ber om at den enkelte kommune vurderer den samlede belastningen av tiltak i sjø for et større område.
Relevante veildere:
Nærmere regulering av KU finnes i Forskrift om konsekvensutredninger og Forskrift om konsekvensutredninger og avgrensing av planområdene på Svalbard.